Dovrefjell vinterekspedisjon – test av Canon EOS R5 Mark II, Pulsar termisk kikkert og KITE stabilisert kikkert

Naturfotograf Tobias Gjerde tok med seg Canon EOS R5 Mark II, Pulsar termisk kikkert og KITE stabilisert kikkert på en vinterekspedisjon alene på Dovrefjell. Målet var å dokumentere dyrelivet i det barske vinterlandskapet – og kanskje få et glimt av den sky fjellreven. Dette er historien bak bildet, opplevelsene i felt og erfaringene med utstyret under krevende forhold.

Foto og tekst: Tobias Gjerde

Dovrefjell Vinterekspedisjon 2026 – Strevet bak ett enkelt bilde

Første etappe inn på Dovrefjell

Jeg ser ut av vinduet mens restene av fjellbjørkeskogen flagrer forbi og en snødekt vidde overtar utsikten. Over Snøhetta henger en bomullsdott som gløder i det siste kveldslyset. En stemme over høyttalerne sier «Hjerkinn stasjon», og jeg pakker sammen og kommer meg av toget.

Med skiene påspent setter jeg kursen innover fjellet, klar for en snau uke helt alene i villmarka. Først må jeg navigere meg gjennom et motbakkeparti med bjørkeskog. Skiene synker 30 cm ned i snøen og hvert steg koster.

Den tunge pulken kolliderer med samtlige hvite stammer jeg passerer. Igjen og igjen blir jeg nødt til å ta den av, snu meg rundt, lirke pulken gjennom en smal åpning mellom trærne, og så gå frem og spenne den på igjen.

Etter en grufull time titter jeg ned på GPSen. Den viser at jeg kun har beveget meg 500 meter, men endelig er jeg kommet til utkanten av skogen.

Pastellfarger på himmelen

Etter noen timer på øyet ser jeg at det begynner å lysne i forteltet. Den rapende lyden av en territoriehevdende lirypestegg passerer like over meg.

Jeg drar opp glidelåsen på teltduken og ser utover den mektige fjellheimen. Nattens mystikk er forsvunnet, og jeg kan nå beundre detaljene i steinurenes mønstre og toppenes bugnende skavler.

Det karrige, kalde landskapet står i sterk kontrast mot det varme palettet som har malt himmelen.

Jeg setter kikkerten til øynene og sveiper over landskapet fremfor meg. Et kraftig vindpust skyver meg ut av balanse og visper kald luft inn i øynene mine.

Jeg lar meg imponere over stabiliseringen i kikkerten, som gir meg et klart og stabilt bilde til tross for den voldsomme ristingen.

Kite stabiliserte kikkerter:

Spor i snøen

Jeg har ikke kommet mer enn 100 meter fra teltplassen før jeg bråstopper. I en forsenkning i terrenget går det en rekke dyrespor.

De er ca. fem cm i diameter og nesten trill runde. Hvert avtrykk har fire små, men definerte klør.

Jeg skjønner umiddelbart at dette kun kan tilhøre Dovrefjells hvite skygge: fjellreven.

På fastlands-Norge har jeg i løpet av livet kun sett fem fjellrever, så dette er ikke noe hverdagskost for meg.

Jakten på villrein

Noen kilometer glir forbi før jeg får nok en påminnelse om at dette barske landskapet utrolig nok har sine beboere.

Jeg tyr til kikkerten for å undersøke.

Mot sør får jeg øye på drøyt hundre mørke prikker i snøen. Med stabiliseringen aktivert klarer jeg akkurat å tyde bein og gevir, og det er ingen tvil om at jeg har funnet villreinflokken.

Hiets hemmeligheter

Jeg setter meg ned på en høyde for å få oversikt. Med kikkerten sveiper jeg over dalen nedfor meg.

Jeg fester blikket på en svak forhøyning i terrenget rett i utkanten av et myrdrag, en snau kilometer unna. Det må være hiet.

Jeg griper tak i den termiske kikkerten. Som en fullmåne på nattehimmelen lyser figuren opp i søkeren.

Pulsar Wildlife:

Bildet av fjellreven

Et øyeblikk senere har jeg byttet ut kikkert med kamera, og pusher innstillingene til kameraets grenser.

Med ISO 12 800, f/4 og 1/25 sekund slippes akkurat nok lys inn på sensoren til å avsløre de to hvite revene.

Utstyr:

Kameraets interne stabilisering hjalp med å sikre flere skarpe bilder, og filene ble overraskende fine tross de høye ISO-verdiene.

Et aspekt som imponerte meg svært, var autofokus-egenskapene til kameraet.

Likevel holdt kameraets dyregjenkjennende autofokus seg låst til revene mens de pilte frem og tilbake, og sikret flere skarpe bilder.

Når planene endrer seg

Etter nok en natt i teltet er planen å flytte leiren vestover, mot området jeg så reinsdyrflokken.

Men idet jeg våkner, kjenner jeg umiddelbart at noe er galt. Halsen min verker med sårhet og hele kroppen kjennes redusert og slapp.Jeg tar derfor det vanskelige valget om å prematurt avbryte vinterekspedisjonen, og vende nesa hjemover.

Erfaringer med utstyret på Dovrefjell

KITE stabilisert kikkert

Jeg har hørt andre fotografer og friluftsfolk skryte av stabiliseringen i kikkertene fra Kite Optics, men jeg har lenge tenkt at det umulig kan være en nødvendighet – jeg ser jo godt med min trofaste, gamle kikkert.

Det var inntil jeg fikk prøve stabiliseringen selv.

Canon EOS R5 Mark II

Da fjellrevene til slutt kom frem var det såpass mørkt at jeg knapt nok kunne se dem med det blotte øyet.

Jeg måtte derfor fotografere på ISO 12 800 med 1/25 sekund lukkertid.

Pulsar termisk kikkert-

Fjellreven er kjent for å ha den best isolerende pelsen i dyreriket, så jeg var svært positivt overrasket over å se hvor tydelig den lyste opp i den termiske kikkerten.

Se utvalget av termiske kikkerter her.

Annet utstyr:

ekstra batteri, lader, lys, stativ. 

Konklusjon

All skigåingen, alt slitet med pulken og all ventingen som ledet opp til gårsdagens nærmøte i mørket – for det ene bildet, for den ene opplevelsen – det var verdt det.